Da telefonen kom



Lite visste nok Graham Bell hvordan oppfinnelsen hans skulle revolusjonere en hel verden. Da også i Norge, Sverige og Danmark.

La oss starte fra begynnelsen.

Telefonen ble patentert i USA i 1876. Samme år ble den første telefonen i Norge montert i Ålesund. Landets første telefonsentral ble opprettet i Kristiania (Oslo) i 1880 av International Bell Telephone Company, som fikk tillatelse av kommunen til å føre telefonledninger over byens gater og plasser. I september 1880 hadde selskapet 88 abonnenter. I 1901 ble telefonanlegget i byen overtatt av staten. Fra 1900 til 1940 økte antall abonnenter i Norge fra 13 700 til ca. 150 000.

Telefonen gjorde dagen lettere for bøndene. Mens de tidligere måtte reise inn til byen for å få kjennskap til prisene på jordbruksproduktene, var det nå nok med en telefonsamtale. Før telefonen ble oppfunnet, var all personlig kommunikasjon samtaler ansikt til ansikt, eller brev med post eller bud. Telefonen endret dette. Øyeblikkelig kommunikasjon over store avstander ga menneskene økt kontroll over tid og rom.

tele1Telefonsentralene, som i hovedsak besto av en liten kasse (proppveksler), var montert på veggen på jernbanestasjonene eller på kjøkkenet på enkelte gårder.  Samme type proppveksler ble benyttet på enkelte mindre steder i landet. Helt frem til midten av 1970-årene, da Telegrafverket var endelig var ferdig med fullautomatiseringen av telefonen i Norge.  Men i mellomtiden vokste disse telefonsentralene til å bli store og plasskrevende. Og fikk en mer hensiktsmessig plass på gårdene. De større sentralene fikk egne bygninger.

Prinsippet for telefonen var rimelig enkel. Telefonapparatet hadde en sveiv som satt på en induktor (dynamo). Og når abonnenten sveivet gikk det en strøm på linjen som fikk en klaff til å falle ned på sentralen.  Der telefondamen, ja, det var alltid en dame, satte en propp i kontakthullet. Og abonnenten hadde forbindelse med sentralen, der hver linje hadde sin klaff.

Og ved å flytte en propp koblet hun forbindelsen til den som skulle ringes opp. På hovedsentralen ble det brukt snorer og telefonistene satt tele2foran store paneler med klaffer og såkalte jakker (kontakthull).

På enkelte steder var det flere abonnenter som måtte dele en telefonlinje. Og for å skille ut hvem det ble ringt til, ble det brukt forskjellige ringesignaler som var forhåndsbestemt for hver abonnent. En familie hadde en lang ringing og en annen kunne ha to korte. Det måtte jo føles litt støyende for de andre på linjen hvis en av abonnentene fikk mange oppringinger. Og tenk på der det var tre eller fire telefoner på linjen. Og alle som var på samme linjen hadde mulighet for å lytte på hva andre abonnenter snakket om.

Telefonapparatet måtte også ha egen strømkilde. Og det ble besørget av to store 1,5 volt batterier som var plassert i en batterikasse som det enten var plass til i selve telefonapparatet, eller i en egen batterikasse ved siden av.

På telefonsentralen satt det telefonistinner som sørget for at abonnentene fikk forbindelsen med den de ønsket å snakke med. I året 1900 var det ansatt 163 telefonistinner i Kristiania. Damene på telefonsentralen ble en selvfølgelig del av telefonen straks den kom. Det å være telefondame ble sett på som fint arbeid. Så det var damer fra de «kondisjonerte» som søkte slikt arbeide.

Litt artig med disse gamle betjente sentralene også, bortsett fra sladderen da. De visste jo alt før det sto i avisa pluss mye, mye mer som ikke egna seg på trykk. Nevnes må en episode i Etne der de måtte ha tak i en lege. Sveiva på sveiva og fikk kontakt med en gang. Ba deretter telefondama om å sette seg over til legen. “Han er på husbesøk” sa hun, men kunne sette vedkommende over til huset der han var om det var viktig. Slike ting var jo av den positive art.

tele3Videre utbygging av nye telefonsentraler var planlagt, men den 1. verdenskrig satte en midlertidig stopper for dette da det fort ble mangel på materiell og utstyr som måtte importeres fra Europa.

Men gårdene i bygda kunne koble seg til telefonsentralen, hvis de satte oppstolpene og strakk ledningene til telefonsentralen tele4selv.  Det var ikke store krav til en telefonlinje i de første årene, det holdt ofte bra med å strekke en jerntråd (hesjetråd), og sette den andre ledningen til jord. Men dette medførte selvfølgelig store problemer hvis trær kom i berøring med linjen.

Den andre verdenskrig satte også en stopper for videre utbygging og vedlikehold, da de første fredsårene måtte brukes til å gjenopprette eksisterende telefonnett.

tele6Telefonsentralene kunne bygges ut for inntil 1600 abonnenter. Så etter hvert kunne en se flere og flere av de karakteristiske telefonstolpene i bygdene. Disse stolpene som hadde tverrstenger med små hvite porselensisolatorer som telefonledningene var festet på, ble en stor utfordring for bygdas hakkespetter.

Telefonlinjene som besto av blank jerntråd som var strukket stramt fra stolpe til stolpe fikk vibrasjoner av vinden i området. Dette forplantet seg som lyd i stolpene noe som hakkespettene oppfattet som tilstedeværelse av insekter inne i stolpene.

Dette avstedkom da en optimistisk hakking i selve stolpen. Og hakkespetten laget til slutt et så stort hull at stolpen knakk tvert av. Dette med lyd fra ledningene ble utnyttet av telefonmontørene da ledningene ble strukket.

For disse tynne jerntrådene måtte være like stramme ellers ville de ryke etter kort tid. Strammingen ble foretatt på samme måte som en tele6stemmer strengeinstrumenter. Der nye ledninger ble strammet til mens linjemontøren banket forsiktig på trådene til de hadde samme tone som de andre ledningene.

Det automatiske systemet med nummerskive, som ble benyttet i mange år helt frem til tastafonen og ny teknologi, startet en ny revolusjon på teletjenester i 1980-årene. De som allerede hadde vært abonnenter i et halvt hundre år, hadde store problemer med å forstå virkemåten på denne nye automattelefonen.

tele9Bøndene på bygdene var konservative på mange måter. Og det tok tid å venne seg til å snakke i dette nye fenomenet som telefonen var. Det ble sagt at enkelte kjemmet håret før de gikk bort til telefonapparatet.

Verre ble det når denne summetonen kom. De som til da hadde vært vant til at en hyggelig damestemme svarte i den andre enden når de løftet av røret, fikk nå bare en kald monoton lyd i øret. Men det var ikke alltid summetonen kom heller, spesielt ikke i Oslo. Utbyggingen av moderne telefonsentraler gikk tregt, og de som hadde privilegiet å ha telefon overbelastet nettet så summetonen uteble. Summetonen er jo et signal om at nå har telefonsentralen ledig kapasitet til å motta abonnentens bestilling, altså bestill med å dreie på nummerskiven.

Ikke alle synes det var lurt å automatisere telefonen. Telefonsentralene i Norge ble automatisert gjennom en langsom prosesstele8 fra 1921 til 1985. Før automatikken tok over var folk vant til å få hjelp fra ”damene på sentralen” når de skulle ringe. Disse kvinnene som sjonglerte med propper og snorer, de hadde flere hundre lokalnumre i hukommelsen, lagret og ordnet på navn, ferdig til øyeblikkelig bruk.

Abonnenten selv kunne nøye seg med å sveive på et lite håndtak og be om et navn ”doktor Didriksen”, ”frisøren i Kjelsåsveien”, eller ”Amanda Hansen”. Automatiseringen ble derfor en smertefull prosess. Ikke bare for ansatte på sentralene som mistet jobben, men også for mange abonnenter. Det var den gamle historien som ble fortalt, om rasjonalisering og om mennesker somtele2b byttes ut med maskiner.

Store krav ble stilt til abonnenten. Først måtte det letes i telefonkatalogen. Deretter skulle nummeret slås ved å stikke fingeren i små tall-hull i en skive på telefonen og dreie rundt. Flere samtaler etter hverandre kunne føre til svimmelhet.

De måtte også vite telefonnummeret til den de skulle ringe til, tidligere var det ikke behov for dette. Det var mest vanlig å be om navnet til den en skulle snakke med. Og det var telefonisten som måtte finne ut hvilket av det etter hvert store antall kontakthull som proppen skulle settes inn i.

Men Telegrafverket skulle jo ha penger for våre samtaler, og det ble ordnet ved at det var plassert små klokker øverst på sentralbordkabinettet. Somtele15 da telefondamene satte i gang for å ta tiden på hver samtale. Tiden ble notert på små bonger som dannet grunnlaget for regningen.

TellerskrittEnklere ble det med de automatiske sentralene der telleverk for hver abonnet ble montert i rammer. Dette gjorde det mulig å fotografere mange tellere av gangen, for deretter å sende tellerskrittene til avregning.

Men i dag i de moderne datasentralenes tid foregår dette på en mye enklere måte.

Interessen og behovet for telefon økte bare mer og mer, men behovet sto ikke i forhold til utbyggingen og dette resulterte i lange ventelister. I 1954 var det 100 000 som stod på venteliste for å få telefon i Norge. I virkeligheten var det flere enn det, fordi mange ikke så noen vits i å sette seg på en liste som man måtte vente flere år på. Så enkelte sa med en smule galgenhumor at det i grunnen ikke var så ille å være uten telefon. For de som de kunne tenke seg å ringe til, de sto også på venteliste.

Vtele7entelisten sank, og i 1962 var det 38 500 som ennå var på venteliste. I 1979 hadde listen igjen blitt lengre. Den var ved årsskiftet vært på 87000, men et halvt år senere var den steget til 110 000. Regjeringen lovet da at ventelisten skulle være borte i 1985. Og det skjedde også faktisk.

For en drøy generasjon siden var folk fornøyd hvis det ikke var for langt til nærmeste telefonkiosk. For ikke å snakke om de få som vant i Telegrafverkets trekninger, og ble tildelt det statussymbolet som en telefon hjemme representerte.

Telefonapparatet, som var statens eiendom, ble som regel alltid plassert i entreen. For alle abonnentene hadde plikt til å låne bort telefonen sin. Derfor sto det som regel også en innretning til å slippe på den obligatoriske femtiøren på ved siden av telefonen.

Hvis det var en lokalsamtale vel og merke. Skulle det telefoneres til en av våre nabokommuner måtte de bestille rikstelefon. Og da måtte de alltid huske på at damen på sentralen ringte tilbake og fortalte hva samtalen kostet. Rikssamtale med gebyr, het det den gangen. En skulle jo tro at denne pengeinnretningen ble velfylt der den sto, men sannheten var jo den at dem folk gjerne ville ringe til heller ikke hadde telefon.

tele2bDerfor påla Telegrafverket en annen plikt på sine abonnenter, og det var noe som het, tilsigelse. Det ble derfor ofte litt spent stemning i heimen når telefonen ringte og ’n far gikk ut i entreen for å svare. Det var gjerne en oppgave for mannen i huset dette å ta seg av slike tekniske ting som å svare i telefonen.

Og når en av damene på telefonsentralen snakket i den andre enden, rettet ’n far seg opp og ble rank i holdningen og smørblid i røsten. Og så lenge han hadde litt hår igjen på hodet lette han febrilsk rundt i lommene sine etter en kam for å få lagt hårstråene litt mer velordnet enn det de var da ’n far måtte reise seg opp fra sofaen.

En kam var standardutstyr for alle gutter på den tiden. Spesielt for de som var gamle nok til å gå i langbukser, og det ble de gjerne etter konfirmasjonen. De andre som fortsatt gikk i kortbukser spisset ørene når stemmen til ’n far plutselig ble sånn smørblid. For da måtte dem være parat til løpe og hente naboen som noen absolutt ville snakke med.

Tilsigelse var en plikt for alle som var betrodd en av statens telefoner. Og det var helst de små som måtte løpe ærender. Ordet rikstelefon lød som en piskesnert når det ble uttalt, for når vi ringte riks var minuttene dyre.

Det var Telegrafverket som bestemte hvilke typer telefonapparat som skulle monteres. Og det var også de som hadde lov til å reparere apparatet. Den gangen kunne apparatene repareres, i motsetning til dagens som bare må kastes i avfallsposen.

tele8b

Først på 1980-tallet ble tilbudet av telefonlinjer større enn behovet, så kundene kunne nesten få installert telefon på dagen.

telefonkjoskMen utviklingen går stadig raskere, nå begynner mobiltelefonene å overta for telefonsamtaler gjennom kabel. Og nå er det flere mobiltelefoner i drift enn det er innbyggere. Og nå har Telenor, som Telegrafverket heter i dag, varslet at fasttelefonen skal fases ut fra år 2016.

Mobiltelefoner har eksistert siden midten av 1950-tallet, og det første mobiltelefonnettet i Norge ble opprettet i 1966. Det var likevel ikke før GSM-nettet kom i 1993 at mobile telefonapparater begynte å få en overkommelig pris og størrelse for de fleste.

I tidsperioden før GSM ble tatt i bruk var NMT 450 og etterhvert NMT 900 de dominerende telefonsystemene for mobile telefoner. Telefonene var store og dyre, og de ble fastmontert i bil. Ordet «mobil» er opprinnelig latinsk og betyr «bevegelig», og mobiltelefonen kalles mobil fordi den kan tas med overalt.

De første mobiltelefonene var en diger kasse på 300×150 mm som måtte monteres i bagasjerommet.  Det var manuell betjening der vi trykket på en knapp på apparatet, og fikk en gjentagende plinglyd i høytaleren til en dame svarte; «Mobiltelefonen». Deretter oppgav vi hvem vi var og hvilket telefonnummer vi ønsket. Telefonen m/ fri installasjon kostet 32.000 kroner.

Nordisk mobiltelefonsystem (NMT) var verdens første helautomatiske mobiltelefonsystem. Systemet hadde analog taleoverføring og digital signalering, og regnes som første generasjons (1G) automatiske mobilsystem. NMT ble tatt i bruk i 1981 som erstatning for de manuelle mobiltelefonsystemenes ARP (150 MHz) i Finland, MTD (450 MHz) i Sverige NMT (2)og OLT i Norge.

Det fantes to forskjellige nett: NMT-450 og NMT-900, som brukte henholdsvis 450 Mhz og 900 MHz. NMT-900 ble innført i 1986 og kunne håndtere flere kanaler enn det eldre NMT-450-nettet.

Likevel forble NMT-450 populært på grunn av den større rekkevidden som fulgte med bruk av en lavere frekvens. Den store rekkevidden gjorde også at NMT-450 forble en nisje lenge etter at det nyere GSM-nettet hadde tatt over. I Norge NMT-900 nedlagt 1. mars 2001, og NMT-450 3. januar 2005.

Danmark ble systemet lagt ned 1. mars 2002,[2] mens det ble beholdt på Grønland frem til 31. mai 2007. I Finland ble det lagt ned ved utgangen av 2002, og i Sverige ble NMT-450 lagt ned i desember 2007.

Nå er det GSM telefonen som gjelder, de fleste vet vel ikke hva GSM betyr. Men det er helt uinteressant bare den virker og at det er gamle+mobiltelefonerdekning i området.

GSM eller Globalt System for Mobilkommunikasjon er et digitalt system for mobiltelefoni som sender radiobølger i UHF-båndet, og er i bruk i 212 land og territorier. Om lag 82-85% av alle mobiltelefoner anvender GSM

GSM ble lansert kommersielt i Norge den 27. september 1993 av NetCom, som lanserte tilbudet en måned før Telenor. Systemet brukes i nesten alle europeiske land, samt i USA, Canada og flere land i Asia.

Dette ble en lang og kanskje litt spesiell gjennomgang av en utvikling gjennom hundre år. Men det er rart med det, har en selv vært en del av denne utviklingen kan det fort bli litt for teknisk.

Kategorier:Historie

bloggen er lagt ned, Roy er død

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: